Siste sjanse for EU?
Tiltakene som er godkjent av EU er små og marginale. De må gå mye lenger både når det gjelder kvalitet og mengde. Krigen mot koronaviruset har pågått i flere måneder, og vi lærer jevnlig flere detaljer om denne mystiske fienden. Vi har oppdaget at det er betydelige forskjeller mellom dette coronaviruset og SARS. Dette er mye vanskeligere å kontrollere. Ikke minst fordi en stor del av de smittede er asymptomatiske, og derfor ikke vet at de er smittsomme. Eller at gjennomsnittlig sykdomsperiode for berørte pasienter ikke er noen få dager, men et par uker, noe som har bidratt til overfylte sykehus. Overfor slike overraskelser har regjeringer over hele verden blitt tvunget til å ta drastiske tiltak.
Nå får land som Spania og Italia betalt for de strenge reglene. Smitte- og dødelighetskurvene flater ut, og presset på sykehuskapasiteten avtar. Usikkerheten er fortsatt høy om smittefrekvensen, det samme om dødeligheten, og denne usikkerheten vil bare reduseres med resultatene fra de store testprosjektene som blir satt ut i forskjellige land, inkludert Spania. Det viktige er nå at ikke alt blusser opp igjen. Det er mange som mener at oppmykning av reglene kommer for tidlig, men hensynet til økonomi og sosial helse kommer og inn som argumenter for en normalisering. Nå må vi sikre at vi ikke mister freden etter å ha vunnet krigen. Kriger etterlater seg som regel dype konsekvenser, og dette viruset har angrepet en eurosone som fremdeles slet etter den forrige krisen, og tydeliggjør manglene i unionens økonomiske struktur. Eurosonen står i virkeligheten uten gode nok virkemidler for å utforme sin egen finanspolitikk. Med det laveste rentenivået over mange år, vil finanspolitikken være det eneste instrumentet som er tilgjengelig for å styre aktivitetsnivået, redusere arbeidsledigheten og stabilisere inflasjonen. Og eurosonen er ikke der.
Denne helsekrisen vil etterfølges av en økonomisk krise uten sidestyrkke, men EU-lederne ser ut til å være handlingslammet. De tiltakene som er iverksatt for å dempe virkningene av nedstengningene, er langt fra i samsvar med behovene, og den økonomiske gjenoppbyggingsplanen som må vedtas så snart som mulig må ha helt andre dimensjoner enn hva f.eks Tyskland har vært villig til å diskutere. Vedtatte tabu blir knust i alle land: Amerikanske FED kjøper gjeld fra stater og kommuner; Bank of England finansierer regjeringen direkte og ECB (den europeiske sentralbanken) har suspendert 33% -grensen for kjøp. Men EU-lederne har bare blitt enige om marginale forbedringer. For å komme seg etter den største krisen siden 2. verdenskrig, er det nødvendig å gå mye lenger, både i kvalitet og kvantitet. Skjer ikke det, står unionen i fare for å sprekke. I Italia har faktisk ledende politikere antydet at landet kan gå ut av EU, dersom de blir sittende igjen alene med problemene. Spania sitter i samme båt som Italia.
Den økonomiske gjenoppbyggingsplanen synes og måtte være basert på tre prinsipper. A: sikre at eksisterende økonomiske forskjeller i eurosonen ikke øker B: bidra til å øke potensiell vekst og fremme eurosonens strategiske mål. Og C: være i tilstrekkelig omfang og utholdenhet i tid til å generere den nødvendige innsatsen for å lukke produksjonsgapet (noe IMF fra World Economic Outlook antyder kan være veldig stort), eliminere konjunkturell arbeidsledighet og heve inflasjonen til 2% -målet så fort som mulig, men ikke for mye. Men dette er en vanskelig balansegang uten nødvendig verktøy. Skal inflasjonen heves, vil også rentene øke. Det kan bli enda mer problematisk for låntakerne som i mange tilfeller har mistet sin jobber. Et kaos på lånemarkedet vil i neste omgang forplante seg til boligmarkedet.
Denne flerårige planen må være å hjelpe eldre, samt å sikre at en ny pandemi eller ny oppblomstring av den vi sliter med nå, ikke forårsaker en slik katastrofe igjen, med en investeringsplan i helsevesen, teknologi og beredskap som gir hvert land de nødvendige ressursene at de klarer det. Hvert enkelt land må bygge opp sine beredskapslagre av smittevernsutstyr samt annet materiell som trengs i krisesituasjoner. Denne krisen viser oss svakheten med globale løsninger. Landene har nok med sitt og er lite villig til å hjelpe hverandre. På samme måte er Schengenavtalen vist seg ubrukelig. Så snart krisen kom, stengte landene sine grenser for hverandre. Nå må EU vise at den er et framtidig liv verdig. Det er et ordtak i politikken: «Ikke fortell meg hva verdiene dine er, vis meg budsjettet, så skal jeg fortelle deg hva verdiene dine er.» Den økonomiske gjenoppbyggingsplanen, og dens finansiering, er eurosonens mulighet til å vise sine verdier.
AV:TOM BJØRNØ