Når venner blir fiender og omvendt

Britiske Labours Jeremy Corbyn blir beskyldt for antisemitisme, men han er ikke alene på den politiske venstrefløyen i Vesten om å ta avstand fra Israel. Samtidig blir forbindelsene mellom Israel og mange arabiske land stadig bedre. Ja, faktisk, nå har Israel et bedre forhold til Egypt enn til sosialiststyrte Sverige. Mens presidenten i det tidligere fiendlige Tchad besøker Israel, boikotter en sanger fra New Zealand landet. Disse skiftene innebærer en stort paradoks, men også en nødvendighet for den jødiske staten.

Statsminister Benjamin Netanyahu sa nylig at det er «en stor forandring» i den arabiske verden som har en økende tilknytning til israelske selskaper fordi den trenger israelsk «teknologi og innovasjon … vann, elektrisitet, medisinsk behandling og høyteknologi.» Men det er også andre grunner.  Mange arabiske land ønsker et normalisert med Israel for å demme opp for den økende iranske innflytelsen i området. Den tidligere amerikanske president Barack Obamas politikk om å «please» Teheran bekymret de arabiske landene. Husk at Iran slett ikke består av arabere. De er i tillegg shiamuslimer, i motsetning til de fleste arabiske land i Gulfen, som betegner seg som sunnimuslimer. Det er slående at det bare er noen tiår siden det foregikk en fullskala arabisk statskrig mot Israel, mens Israels gamle venner, Tyrkia og Iran, siden har plukket opp den anti-zionistiske fakkelen.

Det er  ikke bare israelske selskaper som øker sin innflytelse i arabiske land. Israels sportsminister brøt ut  i tårer da «Hatikva», Israels nasjonalsang, ble spilt i Abu Dhabi etter seieren til en israelsk utøver. Mens gamle fiender åpner seg, viser den globale venstresiden voksende fiendtlighet mot Israel. Dette gjelder ikke minst i USA, der Demokratene har fått noe å slite med i form av muslimske Rashida Tlaib og Ilhan Omar og den venstreradikale Alexandria Ocasio-Cortez, som alle er sterkt kritiske til Israel. Så kritiske i sine utsagn, at Demokratene risikerer å miste store deler av de jødiske velgerne som tradisjonelt har stemt på dem,  ved neste valg. Så mens israelske idrettsutøvere konkurrerer i De forente arabiske emirater, blir de boikottet i Spania. Muslimer viser økende likegyldighet til sammenbrudd i det palestinsk-israelsk diplomati, mens venstreorienterte uttrykker voksende sinne over det.

Dette mønsteret finnes konsekvent fra Sør-Korea til Thailand til Sør-Afrika til Sverige til Brasil. Durban-konferansen i 2001 brakte i utgangspunktet dette fenomenet til lys. Blant mange andre eksempler beskylder Black Life Matter-bevegelsen Israel for «apartheid» og «folkemord.» En kommunistisk arbeidsforening i India som representerte 16 millioner bønder, var tilsynelatende med i boikott, avsalg og sanksjoner. I Norge har LO gått inn for boikott av israelske produkter, tydelig uvitende om at det knapt finnes en datamaskin eller mobiltelefon som ikke har en eller flere israelske komponenter.

Holdninger til den jødiske staten følger en nesten lineær utvikling av voksende negativitet ettersom man går fra høyre til venstre. Et sammendrag av amerikanske undersøkelser i 2012 viser at 75% av de konservative republikanerne har mer sympati med Israel enn palestinerne, etterfulgt av 60% av moderate og liberale republikanere, 47% av uavhengige, 46% av konservative og moderate demokrater og 33% av liberale demokrater. Det var ikke alltid slik. Joseph Stalin var så instrumental til Israels fødsel i 1947-1949 ved å gi diplomatisk støtte og hjelp at Abba Eban, Israels første FN-ambassadør, bemerket at «vi ikke kunne ha klart det, diplomatisk eller militært», om ikke det var for sovjetisk hjelp. Demokrater som Harry Truman og John F. Kennedy er rangert blant de mest pro-israelske av alle amerikanske presidenter, mens den republikanske Dwight Eisenhower  utvilsomt var  den mest antagonistiske.

Rase mot Israel handler ikke om Ashkenazi-Sephardi-relasjoner, spenninger på tempelberget, et mulig angrep på Irans nukleare infrastruktur eller Israels egne  atomvåpen. Snarere angår det nesten utelukkende status for rundt 3 millioner palestinerne på Vestbredden og i Gaza. Takket være en blanding av palestinsk publiseringskompetanse og fortsatt økende antisemitisme i Europa har velferden til denne lille og maktesløse men fanatiske befolkningen fortsatt klart å fremstå som det mest omtalte  globale spørsmålet om menneskerettigheter, og får uendelig mer oppmerksomhet enn andre land som utøver langt grovere brudd på de samme rettigheter.

Derfor, når venstrefløyen, som for øyeblikket  i stor grad ikke har makten, men til slutt kommer tilbake i regjering i land som Japan, India, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, og USA, vil Israel møte en krise på grunn av den uløste situasjonen på Vestbredden og Gaza. Derfor bør en løsning på dette spørsmålet være en klar prioritet for israelerne. Men da må også palestinerne vise tilbakeholdenhet. Ikke flere selvmordsangrep, drageobjekter og raketter. I Gaza er Hamas, som beviselig terroriserer sin egen befolkning, avhengig av et høyt konfliktnivå for å beholde makten.  Mellom Hamas og Fatah, som styrer på Vestbredden er det nærmest krig. Abbas kan gjerne forhandle så mye han vil, men det hjelper ikke så lenge Hamas pulveriserer alle fredsforsøk. Så hva skal Israel gjøre? Knuse Hamas militært er kanskje den eneste måten å løse problemet på.

AV: TOM BJØRNØ