Golf, gourmet og kultur

Stort bedre nyttårsønske kan vi vel ikke tenke oss. Eller?  Tja, men hvorfor bruke uttrykk som ønske, når vi skal sette oss mål? For det er jo dét det dreier seg om.  Er det ikke det, da? Sette seg et mål?  

Og hva gjør man etter at målet er satt? Da lager man en plan. Og deretter kommer dette med ønske inn i bildet. Så bygger man opp selvsikkerheten gjennom å trene bevisst. Så kommer besluttsomheten om at dette skal man greie. Men vær forsiktig med hva du ønsker deg, for kanskje du oppnår det. 

Bryson?        

Neida, det er ikke feilskrift for det norske ordet, brysom, men om personen Bryson Dechambreau. Ikke hørt om ham?  Flott, for da skal vi fortelle om ham. Hans golfkarriere kan dere lese om på nettet.  Den er interessant for seg. Men, vi skal her holde oss til noe ved ham som er vel så interessant.  Det virker som om han har hørt vårt eget uttrykk om at «jeg er ikke ekspert, så jeg må bruke hodet».  Han er utdannet fysiker og blir i golfsirklene omtalt som ”vitenskapsgolfer”.  

Homer Kelleys bok «The golfing machine» som lå til grunn, er det fremste avanserte læringssystemet for profesjonelle golfinstruktører over hele verden. Vår instruksjon er avhengig av vitenskap – enkel geometri og fysikk i hverdagen, står det. Og videre står det at det hele er for å forbedre golfinstruktørenes observasjonsevner og la dem bedre analysere, diagnostisere og forbedre hver elevs unike golfslag.  Kanskje vel mye teori her?

Men altså, tilbake til Bryson. Kort fortalt så undret han seg på hvor ikke samtlige av kølleskaftene er like lange? Og slik ble det. Noe av det han videre gjorde, var å endre vinkelen mellom skaftene og hodene. Da kunne han altså, for det første slå likt med alle køllene, og for det andre ved å endre vinklene, kunne han holde køllene nærmere kroppen når han slo. Så hva ble resultatet av det hele?  Jo, i 2015 ble han den femte spilleren i golfhistorien til å vinne «the US Amateur «. Og vi må innrømme at vi ikke hadde tenkt oss at en golfrevolusjon som dette, skulle komme fra vitenskapen til tross for boken av Homer Kelley.

Spiser også på våre reiser her i landet

Ja, det gjør vi også.  Ofte til de grader hvis vi kan få uttrykke oss på den måten. Og det fikk oss til å minnes en gang vi var i Sevilla hvor vi bodde på Alfons XIII; og en kveld spurte vi kelneren om han hadde en lokal rett han kunne anbefale. Ja, sa han, Paella. Vi så på ham med undring for vi hadde lært at den retten er valenciansk; og at i Valencia er dette en typisk lunsjrett. Det var tydelig at han hadde tatt oss for utenlandske turister, men vi tok sjansen og sa at vi var fra Valencia. Hans øyne ble store, hvoretter han bukket i ærbødighet og sa, «lo siento». Dette var måten vi lærte på at i Sevilla, er det egentlig tapas som er de lokale rettene.  De var gode der også.  Men, så over til en annen reise.

Covarrubias og Håkon Håkonssons datter, Kristina av Tunsberg

Hvordan vi kom på ideen om å reise dit? Dette var tiden da ikke spesielt mange her i området hadde hørt henne. Men, dét hadde vi.  Vel, ja, nei, ikke spesielt, men vi må takke Mia Søreide som den gang hun levde var en drivkraft i å få anerkjent Kristina av Tunsberg som en del av vår kulturarv blant oss norske her nede.  

Vår interesse, for å si det sånn, begynte egentlig et helt annet sted.  Vi satt nemlig på en restaurant, til lunsj, i Burgos, hvor vi plutselig fikk øye på en statue av El Cid. Etter litt prat rundt denne, fikk vi ideen om å følge i hans fotspor videre. Og disse førte oss altså til Covarrubias. Som sagt, så var ikke den norske prinsessen ble gift med den spanske prins Felipe i 1258, spesielt godt kjent her. Så da vi kom til Covarrubias gikk vi inn ien forretning på hjørnet av torget, og spurte om de visste hvor statuen av Kristina stod.  Nei, det visste de ikke. Så vi gikk ut igjen og rundet hjørnet. Der stod statuen.  Rett rundt hjørnet for forretningen. Ikke noe rart at den ikke var kjent her nede, når ikke de som holdt til rundt hjørnet en gang visste det.

Noe av det som fikk oss til å undre, var at det i området rundt denne landsbyen, var store mengder av store bjerker. For det er ikke mye å se andre steder i Spania. Så melder tankene seg, kan det har vært noe i ”bagasjen” til noen i hennes følge til Spania som har lagt grunnlaget for disse store bjerketrærne?

Middelhavskost?

Er litt artig å lese om hvor sundt grønnsaker er. Det er det helt sikkert, men det sniker inn seg et spørsmål tross alt, for hva med grønnsaker produsert i drivhus?  Kanskje man burde ha litt i bakhodet om hvilken årstid som er naturlig for årstiden når man står i butikken (det heter vel super’n nå) og skal kjøpe. På den annen side forteller ekspertene oss at ikke alt som er naturlig, er sunt heller. Så da kan vi dra tanken litt lenger, og da kanskje med en litt skjev vinkel. For eksempel når man spiser mat fra drivhus, vil man da slippe ut ”drivhusgass”? Joda, vi tålte den? Kanskje ikke minst de som er i Norge nå og da, eller omvendt; for etter hva vi har fått høre, så var det en norsk komiker som sa noe sånt i fjor.

Ymist anna med litt humor

I det skikkelige regnet vi hadde i januar, dannet det seg en stor dam med vann i gaten utenfor oss. Den var en halv meter dyp. Da kom det en SUV i stor fart, for han trengte selvfølgelig ikke å slå av på farten. Eller? Bilen laget store bølger så vannet fosset inn i alle hagene. For å gjøre det kort, så etter at han hadde passert lå delere av den bakre støtfangeren, hvor nummerskiltet var montert, igjen i dammen. For den store bølgen han hadde forårsaket, hadde altså revet av den støtfangerdelen.  Ha, ha, ha.

En honnør til Internasjonalen

Komiteen i den internasjonale gruppen på Altea GK, har sett seg lei på de som ikke holder oppe farten når de spiller; og konklusjonen på deres bestemmelse sier således: «Hvis noen spillere nekter å få opp farten, bør de rapporteres til komiteen som ikke vil nøle med å suspendere eller utvise dem fra gruppen». All ære til den komiteen. Tenk om vi hadde hått slike komiteer i flere grupper rundt omkring. Egentlig er det hele såre enkelt, for det kravet som stilles i golfreglene, er at man skal holde seg nær gruppen som går foran.

Med sportlig hilsen,

Kjell Wilhelm Ryberg

guillemno@gmail.com

 «Dum Vivimos Vivamos» (Mens vi lever, la oss leve.)


Relaterte artikler