PPs president, Pablo Casado (1L), generalsekretæren i Podemos, Pablo Iglesias (2L), presidenten for regjeringen, Pedro Sanchez (2R), og presidenten for Ciudadanos, Albert Rivera (1R), ved forrige valgdebatt mellom de fire hovedkandidatene. (Foto: Europa Press News / Europa Press via Getty Images)

De politiske partiene har ikke vært i stand til å komme til enighet, og spanjolene vil måtte stemme igjen. De vil være det fjerde valget på fire år. En periode hvor politikernes troverdighet, velgernes tålmodighet og den økonomiske muskelen i landet har blitt tynnslitt, både på grunn av interne og eksterne faktorer.

Spanjoler mottok nyheten i en tilstand av politisk apati. I fem år har de politiske partiene vært ute av stand til å veve det minimale nettverket av gjensidig tillit. Statsministeren Pedro Sanchez, fra det sosialistiske partiet, beskyldte sine politiske motstandere, både til høyre (Partido Popular og Ciudadanos) og til venstre (Podemos) for blokkeringen. Men det som er sikkert, er at de alle har vist seg inhabile, inkludert statsministeren selv.

Ikke i et eneste øyeblikk har Sanchez vært selvkritisk. Han forklarte at han ønsket “en regjering som ikke var avhengig av separatistiske styrker”, og at “han trengte PP og Ciudadanos, ikke deres støtte, men deres avholdelse fra å stemme imot.” Med sine 123 seter kunne sosialistene ha oppnådd en avtale med Unidas Podemos (42 seter), men uansett ville de ha behov for at katalanerne fra Esquerra Republicana stemte ja for å sikre et tilstrekkelig flertall.

Det var dette Ciudadanos og Partido Popular har brukt de siste månedene for å beskylde Sanchez og PSOE for å være en venn av separatistene, og villige til å bryte grunnloven. Det har vært hektiske måneder, og enda mer hektiske på slutten. I en politisk manøver, dukket lederen av Ciudadanos, Alberto Rivera opp igjen etter måneder med lav profil og tilbød Sanchez en avtale: Han ville legge til rette for valget av han som statsminister hvis han skriftlig ville forplikte seg til ikke å benåde de katalanske separatistlederne som sitter i fengsel, blant annet. Sanchez påpekte at forskjellige punkter i avtalen allerede var overholdt, med loven i hånden, og at det i tilfelle av benådning vil være dommerne i Høyesterett som skulle avgjøre dommene, ikke regjeringen.

Nytt spansk valg kommer samtidig med at den aktuelle økonomien sliter på forskjellige fronter. Handelskrigen mellom USA og Kina skader allerede Europa. Tyskland, EUs motor, sliter med egen nedgang. Det avgjørende øyeblikket i Brexit nærmer seg, som uansett hva som skjer vil det påvirke Spania mer enn naboene. I tillegg kommer Spanias egne svakheter: statsgjeld på 100% av BNP, en arbeidsledighet som fremdeles ikke har falt under 14% og en forbrukertillitskrise som gjenspeiler folkets frustrasjon.

Kort sagt: Vi er igjen på vei mot nye spanske valg, kostbare og unødvendige. Følelsen er at partene ikke har oppfylt sin del av den sosiale kontrakten og som sliter ut institusjonene. De sender spanjoler ut for å stemme inntil det avgjørende resultatet kommer frem. Den siste meningsmålingen fra CIS tyder på at velgerne har økt sin sympati for sosialistene. PSOE går fram fem prosent fra valget i april, mens Podemos øker med 1,2 prosent. Ciudadanos faller tilbake med tre prosentpoeng. Så får vi se. Det mest sannsynlige er at velgerne er lei og heller blir sittende hjemme.

Slik ser det ut nå:

1. Seieren til Pedro Sanchez ‘ sosialister PSOE virker å være utruet, men ikke så klar som forventet. De utilstrekkelige 123 setene i Cortes (av 350) lot ham ikke danne regjering, og i november, med noen få seter mer eller mindre, kan det fremdeles være for lite til at Sanchez kan danne den flertallsregjeringen han ønsker.

2. De fremvoksende partiene, som brøt opp det 40 år gamle to-partisystemet, faller tilbake. Både Ciudadanos (til høyre) og Podemos (til venstre) ser sine ambisjoner redusert, selv om de fortsatt kan være nødvendige for å danne et regjerende flertall. Ciudadanos vil ikke konkurrere med eller erstatte PP som det ledende partiet på høyresiden, og Podemos lider under interne splittelser og mangler som svekker innflytelsen.

3. Partido Popular, ledet av den 38 år gamle Pablo Casado, vil øke antall seter, men ikke nok til å danne en regjering. PP traff bunnen i april med 66 seter, en halvering fra forrige valg, men kan nå få rundt hundre seter i november, og dermed stoppe tilbakegangen og befeste Casados lederskap.

4. Høyresiden representert av Vox, som vant 24 seter i april, er i tilbakegang. Avskallingen fra april er tilbake til PP.

5. Det forventes ingen endringer blant de nasjonalistiske småpartiene, hverken separatister eller regionalister, med spesiell relevans for baskerne og katalanerne som ønsker å være jokere, så lenge de får noe i retur. Katalanske krav vil sannsynligvis være uakseptable, selv for sosialistene som er mer tilbøyelige enn PP til å gjøre avtaler.

6. Ettersom en ny unnlatelse av å danne en regjering er usannsynlig og ikke minst uakseptabel, vil veien bli åpnet for nye avtaler som for noen måneder siden var umulige på grunn av ledernes stahet. I begynnelsen av 2020 kan disse “umulige” avtalene være uunngåelige.