En av togvognene som ble utsatt for bombeangrep på Madrids jernbanestasjon Atocha den 11. mars 2014.

Tidligere politimester Juan Jesús Sánchez Manzano var leder av Spanias bombegruppe Tedax da jihadistenes massakre fant sted i Madrid i 2004. Nå, trygg som pensjonert, forteller han historien om hva som ble den største «fake news» i Spanias moderne historie.

Manzano, nå 65, kommer i sitt intervju med EL PAÍS først inn på Atocha hovedjernbanestasjon i Madrid, en av hovedarenaene for terroraksjonen som fant sted i den spanske hovedstaden 11. mars 2004. I kjølvannet av massakren som drepte 193 mennesker og etterlot nesten 2000 skadde, ble han fanget opp i det han beskriver som den «store løgnen» som ble smidd av den gang så populære regeringen til statsminister José María Aznar.

Det verste terrorangrepet som noen gang har skjedd på spansk jord ble først adressert av regjeringen på den baskiske separatistiske gruppen ETA, til tross for bevis samlet av Manzano-lagene som tydet på noe annet. Da endelig sannheten kom ut, nemlig at en jihadistisk celle hadde utført grusomhetene, vendte velgerne seg mot PP-regjeringen, fordi Spania hadde støttet Storbritannia og USA i krigen mot Irak i 2003. PP tapte dermed umiddelbart valget til Cortes som ble holdt bare tre dager senere. Sosialistpartiet (PSOE) kunne dermed i stedet danne regjering, selv om de før terroraksjonen så ut til å tape. Etter å ha pensjonert seg i oktober, tok Manzano bladet fra munnen ga sin fulle historie til El Pais.

På spørsmål om når han ble sikker på at bombingene var et jihadistisk angrep og ingenting hadde å gjøre med den baskiske terroristgruppen ETA, svarer han: Kl 15 samme ettermiddagen. Det var da varevognen av merket Renault Kangoo, som ble brukt av terroristene ble undersøkt, og rester av det eksplosive stoffet Goma 2 Eco og noen detonatorer ble funnet. I tillegg fantes et kassettbånd som inneholdt vers fra Koranen på arabisk. Når det er sagt, var det allerede bevis for at det var et jihadistisk angrep, gitt at den første dagen da de fant udetonerte bomber i El Pozo- og Atocha-stasjonen, hadde Tedax allerede oppdaget at eksplosivmaterialet var hvitt, ikke rødt, som den Titadyn-dynamitten ETA vanligvis bruker.

Etter at sprengstoff og donatorer var funnet i varevognen, informerte bombegruppen kommissæren for borgersikkerhet, Santiago Cuadro, som var Manzanos nærmeste overordnede. På det tidspunktet var også generalkommisjonæren for informasjon, Jesús de la Morena, sammen med Manzano, og han så det samme beviset. Han spurte Tedax om elementene som hadde dukket opp i varebilen. Teknikerne informerte ham om at komponentene og enhetene der ikke stemte med det ETA hadde brukt tidligere. Med det beviset begynte de å tenke på islamister. Inntil det tidspunktet var alle sikre på at ETA var ansvarlig, og de nye funnene ble rapportert til politimyndighetene klokka 15.00 den 11. mars.

Likevel, fem timer senere, påsto innenriksministeren Ángel Acebes, at ETA var hovedmistenkt, selv om de ikke ville utelukke andre muligheter. Det som Acebes fortalte offentligheten den kvelden, var på forhånd sendt ut til ambassader og internasjonale organisasjoner i et telegram undertegnet av utenriksminister Ana Palacio, hvor hun eksplisitt ga skylden for angrepet på ETA, og oppfordret ambassadører til å holde på den teorien. Det var ikke nødvendig å signalisere skylden på det tidspunktet. Dette var jo i strid med hva politiet rapporterte til regjeringen, og Manzano vil ikke spekulere på hvorfor dette skjedde, men sier «det overrasket meg mye».

Ifølge det som kom fram i media etterpå, var det i La Moncloa, regjeringsbygningen, denne løgnen ble produsert mot bedre vitende. 11. mars 2004 var en torsdag, valget skulle avholdes på søndag, tre dager senere. Tilsynelatende skal en av regjeringens rådgivere ha sagt: «Hvis det var ETA, vil vi rydde opp, men hvis det var jihadister, vil PSOE vinne.» Til tross for at bevisene hellet mot islamsk terrorisme, holdt regjeringen Aznar fast på løgnen om at det var ETA, fordi de var redd for at sannheten kunne ta fra dem valgseieren.

Men det er mer: Da sannheten likevel kom fram, måtte regjeringen ha en syndebukk. Det mest hensiktsmessige personen å peke på var Manzano, gitt at han var leder av Tedax. Så da han kom til politistasjonen Puente de Vallecas, var det første han gjorde var å få lederen av rapporteringsgruppen til å sette sammen en logg over alle aktivitetene og kommunikasjonene fra enheten: Notater og dokumenter, alt. – Den loggen var vår sikkerhet, sier Manzano til El Pais.

Da generalsekretæren for Protección Civil kom til Tedax-gruppen, og snakket med kjemisk inspektør fra laboratoriet og andre Tedax-agenter, fortalte de ham at det som var blitt så langt ikke pekte på ETA. De fortalte ham at de ikke kunne bestemme klassen på eksplosivene, bare at det var dynamitt, og at det var raskere enn det som vanligvis ble brukt av terroristgruppen ETA, gitt effekten eksplosjonene hadde på togene. Dette ble bekreftet senere da de fant detonatorer og rester av Goma 2 ECO-dynamitt i vanen. Noen dager før etterforskningskommisjonen begynte i Deputeradministrasjonen i Cortes, i begynnelsen av juli, oppfordret høyere myndigheter fra Aznar-regjeringen Manzano til å akseptere at Tedax hadde brukt ordet «Titadyn» – den ene type eksplosiver som ETA pleide å bruke – som sprengstoffet som ble brukt i 11-mars-angrepet. På den måten kunne regjeringen begrunne sin feil. Men det var en løgn. Det var aldri tilfelle.

AV: TOM BJØRNØ