I dag er Spanias økonomiske data klart positive. BNP økte 0,6% i tredje kvartal 2018 og var forventet å opprettholde den veksten også i 4. kvartal. Den årlige veksten i fjor er da i størrelsesorden 2,4%. Regjeringens prognose for 2019 er justert ned på grunn av den globale nedgangen til 2,2%. 545 000 arbeidsplasser ble opprettet i 2018, 3% mer enn året før, og den siste kjente private prognosen fra Manpower Group er at det i år vil bli skapt 404 000 nye arbeidsplasser.

Det er veldig bra, men det er likevel ikke så mye optimisme å spore i den spanske pressen. Klimaet er ikke optimistisk. På grunn av frykten for at den milde globale nedgangen kan ende i en lavkonjunktur – eller til og med en ny krise – fordi de alvorlige problemene med høye offentlige gjeldsnivåer knapt har forbedret seg siden 2008, og fordi politisk ustabilitet kan hindre nødvendige tiltak hvis økonomien møter veggen.

2019 er valgår i Spania. Det som er sikkert er at det blir kommunale, regionale og valg til EU-parlamentet 26. mai. Og det er ikke lenge til valg til Cortes heller, senest i 2020. Et valgår er ikke den beste tiden for å ta nødvendige økonomiske grep som, selv om det er nødvendig, ikke vil glede velgerne.

Panoramaet er komplisert fordi Sanchez-regjeringen er i mindretall. Meningsmålingene spår at det ikke er sannsynlig at det politiske kaoset i form av mangel på parlamentarisk flertall for noen av sidene vil bli bedre etter valget, det være seg fortsatt Sanchez-regjering med støtte fra Podemos, det baskiske nasjonalistpartiet (PNV) og de katalanske separatistene, eller en regjering av de tre borgerlige PP, Ciudadanos og nye Vox som blir prøvd i Andalucia.

Utsiktene til kaos skaper nervøsitet og liten optimisme. Konsekvensen er at folks økonomiske og politiske tillit de siste månedene har gått ned, noe som ikke er positivt. Etter innsettelsen av den nye Sanchez-regjeringen i juni, gikk det oppover. Men nå har begge indeksene falt igjen, og i desember var de 9% og 2% lavere enn året før. Og forbrukertilliten, som er mer relevant for økonomien, har hatt et årlig gjennomsnitt på 98,3, under 100 som markerer grensen til positivt territorium og 4% under hva den var i 2017.

Mest urovekkende er at politisk ustabilitet ikke bare er et spansk fenomen. F. eks. i Storbritannia, hvor ingen vet hva som vil skje med Brexit. I valget til EU-parlamentet i er det mest sannsynlige resultatet er at de tre tradisjonelle parlamentariske gruppene (konservative/kristeligdemokrater, sosialistiske og liberale) vil bli truet av mer nasjonalistvennlige grupper. Etter valget må det velges ny minister for ministerrådet (for tiden Donald Tusk) og Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker skal også byttes ut. Hvem vil erstatte dem? Vil Den europeiske union overleve, under stadig større innflytelsen fra nasjonalistiske strømninger?

Samtidig forsvinner sentralbanksjef Mario Draghi – som har bidro avgjørende for å redde euroen i 2012 . Navnet på den nye presidenten i ECB er fortsatt ukjent, og det svekkede lederskapet til Angela Merkel i Tyskland kan komplisere de aldri enkle relasjonene mellom de to sentralbankene i Frankfurt, Bundesbank og ECB. Videre må den globale økonomien overvinne den gradvise tilbaketrekningen av kvantitative tiltak – pengetrykking og minimale renter – som sentralbanker kjørte på med etter 2008 for å bekjempe krisen – det verste siden 1929, og som førte til massiv arbeidsledighet og tap av befolkningens kjøpekraft.

Mange katalanere og spanjoler er også bekymret for at presidentskapet i Catalonia er okkupert av noen som ikke ser ut til å se virkeligheten og som politisk ser ut til å mangle balanse. 2019 er fylt med usikkerhet. Det er noe som det ville være uansvarlig å ignorere. Men det er et lyspunkt at ledigheten i EU har falt under 8% for første gang siden krisen, og at det i Spania nå er er like mange personer med i trygdekassen som før 2008-nivået.

AV: TOM BJØRNØ