Columbus og Vasco da Gama, den ene til Amerika, den andre rundt Afrika, for ikke å snakke om Magellan som tok mål av seg å seile rundt hele jorda, alle ble sikkert sett på som mer eller mindre gale. Jorda var jo flat, det var da noe alle visste, så det å dra til havs på lykke og fromme måtte være det reneste galmannsverk. Bare tenk om de seilte seg utfor jordkanten, og det til og med frivillig – forstå det den som kan. Hovedpersonene selv hadde imidlertid store vyer uten å dele flertallets oppfatning av jorda. De var sikre på at jorda var rund, og de ville bevise det.

Ved kaia lå en av disse nye båtene, karaveller ble de kalt og lignet overhode ikke på de vanlige kystfartøyene. For det første stakk de ikke så dypt i vannet, og for det annet hadde de fra 2 – 4 master forsynt med både latinerseil og skværseil. Dette gjorde det lettere å tilpasse seilføringen etter vær og vind. Det hele bygget på portugisernes erfaringer fra seiling langs kysten av Afrika. Karaveller ble ganske snart en populær båttype over hele Europa. Etter mye studering, kalkulering og all verdens forberedelser lå nå båtene klare til avgang.

At det kunne bli en vanskelig og farefull reise de ga seg ut på var de nok fullstendig klar over. Hvorfor ble det ellers forlangt at alle som ønsket hyre på båten, først måtte gå til alters og motta det hellige sakramentet, videre måtte de skrifte for presten, og til slutt måtte de skrive sitt testamente. Men ikke noe av dette tok motet fra dem, tanken på den nød og elendighet de skulle forlate overskygget alt annet. Det kunne jo hende at de selv kom helskinnet hjem igjen, og enda bedre, at de kom hjem rikere enn da de for. At dødeligheten på slike reiser var skremmende høy, var noe alle visste, men det var jo ikke sikkert at de selv ville bukke under.

At det skulle bli matmangel på turen hadde de hatt liten tro på, da de så alt som ble lastet om bord av kjøtt , grønnsaker, vin og vann, foruten levende dyr som garanterte for friskt kjøtt. Dessuten var havet fullt av fisk så det sto ikke på, mente de.

Det hersket en hektisk aktivitet og spenning blant mannskapet, både om bord og på land, for å få alt klart og på plass de siste minuttene før kanonene tordnet sin avskjed til sjøfolkene. Det var sikkert mer enn ett vått øye hos dem som tok avskjed med sønn eller husbond, og spørsmålet: ”Tro om vi noen gang får se dem igjen?”, var ikke langt unna. Det var også en viss vemodighet å spore blant sjøfolkene der de kastet sine siste blikk inn mot land. Følelsene deres var forresten ikke lett å bli klok på. Fylt av spenning, eventyrlyst og håp om rikdom var de nok, – men sett nå om de andre hadde rett i sin påstand om at jorda var flat, hva da? Blandingen av mot, spenning og redsel for det ukjente gjorde dem noe usikre. Vel, her var det bare å stå på og gjøre det som gjøres skulle, og heller koble ut slike vanskelige tanker.

Seil og trosser var laget av hamp eller andre natur fibere, tunge som bly og et slit å handtere. Ellers var de innforstått med at det hersket en streng rangordning om bord og at ordrer var til for å følges. Karavellen var som et helt lite samfunn for seg som fungerte upåklagelig så lenge hver og en aksepterte sin plass i dette samfunnet.

De som hadde ansvaret om bord var alle erfarne sjøfolk og nesten bestandig over 35 år gamle. Blant disse hadde kapteinen ansvaret, ikke bare for sin egen båt, men for hele flåten om det var flere båter i lag. Ikke minst skulle han sørge for å hevde den nødvendige autoritet, noe slinger i valsen ble ikke tålt. Slik måtte det bare være om de skulle greie å gjennomføre en lang og krevende havseilas. Selv var kapteinen direkte underlagt kongen, eller rederiets ledelse.

Piloten, eller styrmannen, ville vel vi si, var ikke bare en sjømann med lang erfaring bak seg, men han var også utdannet i både skrive- og regne ferdigheter. Alle navigasjons instrumentene krevde en mann som visste å bruke kart og kompass, sekstant og andre måleinstrumenter. Etter 1503 måtte enhver skipper kunne dokumentere at han hadde bestått eksamen fra sjømanns skolen mens det tidligere holdt med opplæringen og erfaringen han hadde tilegnet seg gjennom mange år til sjøs.

Purseren hadde ansvaret for at alt på båten var i perfekt stand og med alt som trengtes på en havseilas samtidig som han også hadde det økonomiske ansvaret. Båtsmannen sto rett over sjømennene og dirigerte alt arbeide som sjømennene utførte.

I blant hendte det nok at reisen ble både lengre og tøffere enn de hadde tenkt seg, og det begynte å skorte på både mat og drikke. Den strenge rasjoneringen av drikke var nesten det verste. Da de la ut på turen hadde de tatt med store fat eller tretønner med vin, som var en viktig ressurs på de lange reisene over havet. Dette fikk de derfor ta med tollfritt etter 1507. Mye vann hadde de også fått med seg, vann som imidlertid råtnet og luktet ille etter kort tid. Da var vinen langt mer holdbar. Grove kavringer var også en viktig del av provianten, men den måtte spares lengst mulig siden den sto seg bedre enn mye annet. Problemet var bare at kavringene til slutt enten ble fulle av mark eller fuktige av regn og sjøvann. Maten var for verdifull til å kastes så kavringene ble enten bløtt opp i vin eller preparert til suppe. Problemet med de lite appetittlige markene ble løst på en meget enkel måte, kavringene ble bare servert i mørket om kvelden når ingen så dem.

De andre matvarene, også bønner, erter og linser, var enten tørket, saltet eller røkt, noe var også laget som en marmelade eller pasta. Behovet for søtstoff skulle dekkes av kalabaser. Rent sukker var en altfor kostbar mangelvare så det ble bare tatt med til medisinsk bruk.

Etter 1531 ble det bestemt at dags rasjonen skulle omfatte 690 gr. brød, en og en halv liter vann og en liter vin, mens kapteinen hadde lov til å skjære ned på denne rasjonen dersom det var nødvendig.

I oktober 2004, nesten 500 år etter Magellans jordomseiling, var det 20 spanske ungdommer som ville prøve å gjenta jordomseilingen med samme båt type som Magellan. Båten de ville seile med var identisk med båten Victoria, som under ledelse av båtsmannen Elcano var den eneste som fullførte reisen og kom velberget tilbake til Spania etter en to år lang og farefull tur rundt hele jorden. Ungdommene som dro ut fra Cadiz i 2004, under ledelse av Ignacio Fernandez Vial, brukte også to år på sin reise. Mange av de vanlige, gamle oppfatningene om hvordan livet på en slik reise artet seg, måtte nok revurderes noe etter de erfaringene ungdommene høstet på denne nye turen.

AV: Solfried Gjelsten