Ridderne, hvem var de egentlig?

Ridderromaner – ridderlighet – ridderetikk – ære og heltemot – edelmodighet og kurtise, alt vevet inn i en tid full av kriger. Var alt bare middelalderlige drømmer og fantasier, eller var ridderens liv også forbundet med blodige realiteter? Hvem var han, og var det hvem som helst som kunne bli en ekte ridder?

I romaner fra middelalderen dukker det bestandig opp en eller ere riddere, uten at vi tenker noe dypere over hvem dette egentlig var, eller hva som lå bak denne ridder tittelen. Rett nok fortelles det i blant at helten i historien ble slått til ridder for sin heltemodige kamp i en eller annen krig, mens det om andre bare blir sagt at han var en ridder, uten noen nærmere forklaring. Går vi saken litt etter i sømmene finner vi snart ut at det å ”bli en ridder”, slett ikke var noen enkel sak, og hadde heller ikke bestandig noe å gjøre med den heltemodige innsatsen i en eller annen krig.

Den lange veien for å få ridder tittelen startet faktisk i det øyeblikk gutten ble født, vel å merke av adelige foreldre. Hadde foreldrene bestemt seg for at gutten skulle bli ridder, startet treningen allerede tidlig i barneårene. Det å avansere til ridder, var ikke noe som bare skjedde over natten, det innebar en livslang trening. Guttungens leker var tro kopier av den voksne ridders utstyr, bare laget av tre. Tidlig fikk han trening i turnerings leker der det gjaldt å mestre bruken av sverd og lanse mot bevegelige tre figurer og trehester på hjul. Samtidig måtte han lære seg høvisk framtreden, og ble innprentet alle de moralbegreper som hørte til en ekte ridder. I en alder av bare 10-12 år ble han sendt hjemmefra for å få den videre opplæringen ved et annet slott eller festning. Tanken var at han måtte få en tøffere behandling og lære seg å lystre ordre og å tåle motgang og problemer han ikke i samme grad ville møte i familiens skjød, og tøft ble det! Fra å nyte fordelene ved å være sønn av en adelsmann, ble han nå degradert til en simpel pasje, eller en alles tjener. Fra tidlig morgen til sene kveld måtte han utføre ordre i øst og vest, være budbringer, varte opp ved fester og ellers sørge for å underholde borgens adelige damer med poesi, musikk og forskjellige brettspill. Sjakkspill var særlig populært. I ledige stunder var det dessuten hard trening i alle en ridders ferdigheter. Noe av utdannelsen lå også i dette å kunne beherske sitt eget sinne og opptre høflig og fint i enhver situasjon. Han måtte også lære seg å behandle en kvinne med respekt, smigrende ord og galante bevegelser.

Etter hvert som gutten vokste til kk han trene med skikkelige våpen og delta på jakt. Ved turneringer avanserte han til hjelpesmann og væpner, men måtte hele tiden rette seg etter ridderens anvisninger og ordre. Han måtte hjelpe til med påkledningen, d.v.s med rustning og våpen, sørge for stellet av hestene og se til at lanser, sverd, øks og skjold m.m. var i topp stand til enhver tid. Som væpner ble han ridderens sekundant og kk også kjempe ved hans side i turneringene. Var gutten først kommet så langt var det helt opp til ham selv hvor raskt han kunne avansere til ekte ridder. Noen ble værende på stedet hvil i mange år uten å komme noe lenger, mens andre og dyktigere kamerater kunne få en kometaktig karriere. Høydepunktet var selvsagt det øyeblikk ungdommen, eller rettere væpneren ble slått til ridder.

I krigstid var dette en meget enkel seremoni der en høyerestående of ser erklærte vedkommende for ridder etter et fastlagt formular og berørte hans skulder med hånd eller sverd. I fredstid var det en langt mer omfattende seremoni, tilpasset aspiranten og hans families stand og stilling. Jo høyere på rangstigen jo mer luksus fulgte med. Det var ikke måte på festing med store banketter, konkurranser og turneringer i tillegg til selve den høytidelige handling der ungdommen ble slått til ridder. Dette var det største øyeblikket i en ung aristokrats liv, noe i likhet med høytideligheten rundt en ung adelsdames bryllup på den tiden. Aller først måtte den unge væpneren renses gjennom et skikkelig bad for så å våke og be hele natten, vanligvis kledd i hvitt som et tegn på både indre og ytre renhet. Om morgenen ble han velsignet av en prest og kledd i en purpur rød kappe som et tegn på det blodet han ville ofre for sin Gud og sin Herre. Deretter ble fargen skiftet til mørk brun som et tegn på at han ville vende tilbake til sine fedres jord med ære om forholdene tillot det. Rundt livet fikk han et hvitt belte, også et tegn på renhet, videre kk han sporer av rent gull for sin hurtighet og et tosidig sverd, der den ene siden skulle symbolisere hans rettskaffenhet og den andre hans lojalitet.

Alt ble satt i scene av føydalherren som også utførte selve ridderslaget med ord som: ”Husk alltid hvem som slo deg til ridder” – eller – ” Våkn opp fra dine dårlige drømmer og vær klar til kamp, stol på Kristus og vær edel i all din framferd.” og andre ord i samme gate. Den nyslåtte ridder måtte også love å være sannferdig og lojal, ærbar og hjelpsom overfor det svake kjønn, og gå til messe hver eneste dag så sant det var mulig.

Ridderne var utdannet til krig, det var det de levde og døde for. Selv om vi ofte kan få inntrykk av at det bestandig var en eller annen krig på gang, hendte det selvfølgelig også at det var perioder med fred, og hva da med de barske karer? Var de like flinke til å takle freden som de var djerve i krigen? Rent teoretisk skulle de til enhver tid vise en høvisk framferd uansett hvordan forholdene var, men i praksis var det ikke bestandig like enkelt. å følge reglene for god oppførsel. Lediggang er roten til alt ondt, heter det, og slik var det nok for ridderne også. Dette var føydalherrene fullstendig klar over og passet på at de krigerske typene var i konstant aktivitet. Det å dra på jakt var en yndet beskjeftigelse og hjalp til å holde karene i form, turneringer og andre våpen konkurranser var om mulig enda mer populære.

Turneringene var ganske naturtro, men lansene var bestandig beskyttet med ett eller annet på spissen så ingen skulle komme til skade selv om det ofte gikk ganske hardt for seg. Etter en turnering i forbindelse med ridderseremonien ble det gjerne arrangert store og overdådige fester med innbudte fra hele sognet. Til vanlig var de este ridderne, og også gjestene for øvrig, vant til et meget enkelt levesett, så det er ikke vanskelig å forstå at denne over oden av god mat og drikke kk dem til å gå aldeles fra konseptene. For en gangs skyld kunne de slappe av og bare nyte alle godsakene, musikken og dansen, med diverse leker og spill, med ambulerende artister og ikke minst blant vakre damer. Gjestene rundt bordet kikket nysgjerrig omkring på salens mange vakre tepper og store vinduer som reflekterte husets rikdom, alt mens de dyppet sine hender i sitronvannet som tjenerne brakte rundt. Vanlig bestikk var jo ikke oppfunnet enda så gjestene var henvist til å spise med fingrene, bare hjulpet av sin medbrakte kniv. Ellers knitret det i kvinnenes gevanter av silke og damask, mens lyset fra faklene kk det til å glitre i halskjeder, brosjer og ringer av sølv og gull.

Måltidet startet gjerne med frisk frukt fra omegnen, og ble fulgt av kokte grønnsaker, vel å merke uten noen form for rotvekster som gulrot, kålrot , purre eller løk. Dette ble regnet for simpel hverdagskost som ikke passet på et festbord. Først nå var det tid for kjøttet, skåret opp av tjenerne, det være seg fugl eller annet vilt som villsvin og hjort, foruten oksekjøtt, sau og gris. På den samme tallerkenen kunne de godt legge både fisk og kjøtt, en blanding som skulle være meget appetittvekkende. Det manglet ingen ting på bordet, til og med smør, ost, fløte og egg var det rikelig av. Selvfølgelig også forskjellig drikker, med og uten alkohol. Der var vin, melk, vann med honning, etc. Til dessert var det vanlig å servere frukt.

Under gjenerobringstiden utviklet det seg en ny type riddere, men den historien får jeg fortelle en annen gang.

TEKST: SOLFRIED GJELSTEN

Relaterte artikler