Columbus “oppdaget” Amerika i 1492, og ikke lenge etter kom båter fullastet med sølv, gull og edelstener tilbake til Spania. For å hindre krangel om nyoppdaget land, delte paven verden i to med Tordesillas avtalen i 1494 : Portugiserne skulle få rett på alt nytt land øst for en tenkt delingslinje, mens Spania kk retten på alt som ble funnet vest for denne linjen. Ingen tok denne avtalen særlig tungt – ikke før rikdommene begynte å strømme inn til Spania mellom 1510 og 1540. Da først våknet de, og grådigheten grep om seg. Både banditter og nasjoner ville sikre seg sin del av alle disse ufattelige rikdommene.

På 1500-tallet var ikke Spania helt på talefot verken med Frankrike eller England, Så disse landene hadde egentlig ingen skrupler ved å gi grønt lys for kapring av spanske skip lastet med gull og sølv. Tvert imot, en slik virksomhet ble sett på som en positiv svekking av Spania. Karl V`s erke ende Frans I i Frankrike var den første som reagerte på den nye tra kken, og han var ikke sen om å gi fritt leide til alle som ønsket å angripe de spanske skipene , fullastet som de var med rike skatter fra den Nye verden. Den mest kjente kapreren fra denne tiden var franskmannen Jean Fleury, som i 1523 angrep hele fem spanske karaveller utenfor Portugal kysten. Fangsten var formidabel og ga så absolutt mersmak. Senere fant han imidlertid ut at det var langt enklere og mer effektivt å dra rett til selve kilden for alle skattene, nemlig til Caribien.

Den aller første sjørøveren som angrep de spanske båtene var likevel, og merkelig nok, en spanjol, nemlig Bernardino de Talavera i 1511., Når vi snakker om sjørøvere har vi lett for å sette alle som drev denne geskjeften i samme båt, mens folk den gang satte et bestemt skille mellom i alle fall re forskjellige kategorier. De snakket om Pirater, Filibustere, Corsarer og Bucaneros. Piratene var de vi vanligvis regner for sjørøvere, Filibusterne kom noe senere og var opptatt av å frigjøre de spanske koloniene og angrep i den anledning både båter og bosettinger , Corsarene handlet i forståelse med sitt lands øvrigheter mens de som spanjolene kalte ”los Bucaneros”, opererte fra de nordlige Antillene på 1600-tallet. De startet med salting og røking av lettere jaktutbytter som så ble solgt til piratene. Det var først etter at de ble forfulgt av det Domenikanske rettsvesenet at de også slo seg på piratvirksomheten. Selv om det var aldri så mye forskjell på de forskjellige kategoriene av sjørøvere, vil jeg tro at det var ett fett for dem som ble angrepet av sjøens banditter. For dem var en sjørøver eller en pirat ett og det samme uansett tilhørighet. Piratvirksomheten, som startet med Bernardo Talavera i 1511, var en alvorlig plage for de spanske skipene helt fram til Fredsavtalen i Utrecht 1713 da endskapet mellom Spania, England, Frankrike og Nederland ble of sielt avblåst og Corsarene ikke lenger var velsett i noe land. De selvbestaltede sjørøverne fortsatte likevel med sine angrep helt fram til 1801.

Et knippe sjørøvere fra 15-1600 tallet kommer fortsatt til å leve videre i historien for sin dristighet og grusomhet. Den mest kjente er utvilsomt englenderen Francis Drake ( 1540 – 1596 ). Ikke uten grunn ble han kalt sjøens svepe av spanjolene. Blant annet presterte han i1573 å røve hele 15 tonn sølv og gull i De Vestindiske øyer. Først i 1587 vendte han tilbake til England. Under en ekspedisjon til Panama noe senere, døde han av dysenteri, og var en av de meget få sjørøvere som led en naturlig død. Walter Raleigh (1554 – 1618) var en annen kjent adelsmann som slo seg på sjørøveri .etter å ha falt i unåde hos kong Jacob I. Stilt for retten kk han følgende valg: ” Enten å godta dødsdommen eller å tjene sitt land som sjørøver i Caribien”. Han valgte sjørøveriet, men like fullt endte han til slutt sitt liv i galgen.

Den mest grufulle av alle piratene var uten tvil Jean David Nau, som kk tilnavnet ”Kanibalen”. Hans største fornøyelse var nemlig å rive hjertet ut av sine ofre, levende, og ete det. Hans spesialitet var ellers å massakrere hele besetninger på båtene han capret. Han stoppet ikke avrettingen før de ulykkelige røpet hvor de hadde gjemt skattene sine. I ere tiår terroriserte han Caribien før han tilslutt selv ble fanget og spist av en kanibalstamme i Mellom Amerika.

Områdene i Caribien kunne nok på mange måter ligne på det velkjente Middelhavet både i størrelse og utforming, men kystene der vest var langt dårligere beskyttet enn kystene rundt Middelhavet og derfor lettere å angripe.

Dette havområdet omfattet en utrolig mengde med forskjellige kulturer, fra de mest avanserte til de rent primitive samfunnene. Der var samfunn som hadde bygget imponerende pyramider, og andre som fremdeles levde som kannibaler bare kledd i et lite lendeklede. Felles for de este var imidlertid en total mangel på gjestfrihet. Noen av områdene hadde blitt undertrykket av de spanske concistadorene, mens andre hadde gått fri.

Forholdet mellom England og Spania var, som nevnt, alt annet enn preget av vennskap på denne tiden. Henrik VIII hadde forkastet Katarina av Aragon for å kunne gifte seg med Ann Boleyn, mens engelske pirater, under engelsk agg, gjorde felles sak med de franske sjørøverne.

Engelskmennenes mål var klart, de ønsket gjennom piratvirksomheten sin å svekke Spania både økonomisk og militært. Kanskje ikke så rart om forholdet mellom de to landene var nokså anstrengt på den tiden. Forholdet var ikke stort bedre under dronning Elisabeth I , og angrepene på de spansk-amerikanske koloniene øket både i omfang og grusomhet. For piratene ble derfor siste halvdel av 1500-tallet den rene gullalder. De ikke helt ukjente piratkapteinene John Hawkins og Fransis Drake fra denne tiden, ble regnet for rene helter blant piratene mens de blant spanjolene, naturlig nok, ble regnet for havets største kjeltringer. Spania så heller ikke med blide øyne på alle de bosettingene som både England og Frankrike anla over i den nye verden. Filip II var vel den som gikk hardest ut for å fordrive disse nye bosettingene, og samtidig sikre egne områder med murer og væpnet forsvar. Piratene, med sine lands velsignelse, drev også en utstrakt smugling av røvede kostbarheter og slaver fra områder som fremdeles var ukjent land. Ikke rart om Spania fant det nødvendig å beskytte de rikt lastede konvoiene med rene krigsskip. Dette var faktisk så effektivt at av de mer enn 400 konvoiene fra Vestindia fram til 1700-tallet, var det bare to av dem som falt i endens hender. Bare i tiden mellom 1596 og 1600 ble det fraktet kostbarheter som tilsvarte en verdi på hele 764 millioner Euros. Som nevnt var det først etter den spanske arvefølgestriden og Utrecht- traktaten, at det ikke lenger ble regnet for god tone å drive piratvirksomhet.