Primitivt, men uhyre sjarmerende – en tid før turistene bokstavelig talt vrimlet over hele Costa Blanca. Spansk gjestfrihet og nøysomhet, en tid da folk var godt fornøyd med et enkelt liv der helse, mat og litt klær var det viktigste i livet.

Med bøyde rygger og flittige fingre satt fiskerne og bøtte nøter og garn, kastet bare et blikk på himmelen i ny og ne, før de atter bøyde hodet og fortsatte arbeidet. Det var ikke første dagen de satt slik fra morgen til kveld og jobbet for en krone timen, mens de ventet på væromslag. Med himmelen like blå og med månen som en lysende lanterne om natten var det uråd å dra ut på fiske. Men, var det ikke som et ekstra drag i luften? Jo visst, og der kom de første skyene til syne. Fulle av håp satte de opp farten, alt måtte være klart til kvelden om det virkelig skyet over. Solen gikk ned , månen forsvant bak tykke skyer, og nå ble det liv og røre på kaia. Garn og nøter ble lesset på handvogner og dratt utover til båtene under latter og rop, her gjaldt det å komme først av gårde for å få den beste fangsten.

Morgenen etter kunne de legge til kai, fullastet med sølvblinkende sardiner. Neste post på programmet var auksjonen i fiskehallen. Auksjonarius ropte ut den høyest mulig pris for et parti, og fortsatte så å rope ut lavere og lavere priser til en eller annen oppkjøper reagerte med en hånd i været, nøyaktig slik det foregår den dag i dag. Her var det om å gjøre å være våken og slå til i rette øyeblikk. Snart var alt solgt og fiskerne kunne rusle glade og fornøyde hjemover, hver til sitt. Før klokken var slagen to duftet hele byen av nystekte sardiner. Ingen var i tvil om hva de fikk til middag den dagen.

Sardinfisket langs Middelhavskysten i vintermånedene var, både lokalt og nasjonalt, like viktig for spanjolene den gang som sildefisket en gang var for Norge.

For vel femti år siden var Altea noe annerledes enn i dag. Med sine 7000 sjeler var innbyggertallet bare halvparten av dagens, og byen hadde ikke mer enn en skikkelig gate, selvfølgelig med den nødvendige vannpost som sørget for vannforsyningen. Innlagt vann fikk byen først ut på 60-tallet. Men hva gjorde vel det? Folk var vant til å ha det slik og var godt fornøyd med forholdene. Støtte de på en fremmed kar, om det så var en utlending, som lette etter hus for natten, var de ikke sene om å invitere ham hjem. Med et stort smil forsikret de at det sto en ledig seng i et rom de ikke brukte, han kunne få den. Gjestfritt åpnet de sitt hjem for fremmed karen, viste ham fra rom til rom, alt måtte han se og beundre, like til i skuffer og skap. Alt sto til hans disposisjon om det var noe han trengte.

Dessuten, hvis han ønsket å være noe lenger, ville det bare være hyggelig. Han kunne jo bare slå seg til så lenge han hadde lyst og få full pensjon for 100 kr måneden. ”Nå har mannen min fått seg fast arbeid og tjener hele 2000 pts for måneden så du skjønner, vi har det bra,” forsikret konen. 2000 pts den gang tilsvarte omtrent 280 kroner, ikke rare greiene sett med norske øyne, og ufattelig at en hel familie kunne klare seg med så lite. ”Vi har det jo langt bedre enn før”, fortsatte hun, ”da måtte vi greie oss med brød bakt av bare mais mens vi i dag kan bruke rent mel. Nå kan vi spise oss mette hver dag, vi bor bra og vi har verdens flotteste utsikt. Går det an å ha det bedre?” Hun og de andre i byen hadde tydelig oppdaget verdien av ”De nære ting” lenge før Paaske Aasen skrev om dem.

I dag har Altea mange og fine forretninger med varer som kan tilfredsstille selv den mest kresne turist, for 50 år siden så det litt annerledes ut. Som vanlig hadde mange borgere en liten jordlapp utenfor byen der de dyrket grønnsaker til eget bruk. Svært ofte avlet de mer enn familien trengte så resten kunne de selge.

Noe spesielt butikklokale var det helt unødvendig å investere i, de hadde jo en leilighet med stue og dør rett ut på gaten, så det eneste de trengte var en skålvekt. Vektlodd trengte de jo heller ikke å kjøpe, de kunne bare hente noen fjøresteiner og få dem veid på forhånd, enkelt og greit. Noen kasser med frukt og grønnsaker ble satt utenfor den åpne døren, vekten fikk plass på salongbordet og i skuffen kunne pengene puttes, dermed var forretningen klar. Litt tilbaketrukket sto spisebordet, hva gjorde det vel om familien nøt sin lunsj når kundene kom? Eller om veslejenta kom med potten om hun var nødt, det var jo bare helt naturlig. Det var i sannhet gemyttlige forhold.

Her har jeg lyst til å tilføye at jeg opplevde faktisk en slik ”forretning” så sent som på 90-tallet i den lille byen Lanjaron i Andalucia. I blant hendte det at kona var en flink baker mens mannen var litt av en skomaker, så da ordnet de seg slik at han fikk en plass borte i hjørnet og hun tok plassen rett inn for døren. Det var derfor du måtte gå til bakeren om du ville ha reparert skoene dine. Slike og andre kombinasjoner var faktisk ganske vanlige i de dager. Noe lignende finner vi fremdeles når vi i dag må gå til tobakksforretningen for å kjøpe frimerker.

I de gamle husene litt oppe i fjellsiden mot gamlebyen, var det vanlig med en kjelleretasje som ga plass til en geit eller noen høns. Med tid og stunder kom den dagen da geita eller hønsene måtte selges, d.v.s de måtte reise til Alicante for å få dem solgt på markedet, (hvis de da ikke skulle slaktes til eget bruk). Hadde det ikke vært for den smalsporede jernbanen, som ble åpnet i 1917, mellom Altea og Alicante, kunne eierne fått litt av et problem. Ingen hadde biler den gangen og en tur med eselet, som var det vanlige trekkdyret, ville ta altfor lang tid.

Med toget gikk det imidlertid svært greit. Geita fikk band på seg og hønene ble puttet i et bur eller bare bundet sammen i beina og hengt over skulderen, og dermed entret de den vanlige vognen til glede og atspredelse for resten av passasjerene de to timene reisen varte. Jernbanen lever i beste velgående fremdeles, og selv om ingen lenger frakter slaktedyr med banen og farten sikkert har passert de tidligere 30 km i timen. I våre dager eksisterer nok ikke dette somletoget lengre, og vi er blitt en fornøyelig opplevelse fattigere.

Noe som sikkert forundret en sjelden turist i byen, var alle de svartkledde kvinnene han møtte. Spanjolene var, og er, meget tradisjonsbundne og de holdt fast ved den gamle skikken å bære sørgeklær minst ett år når en slektning hadde vandret. Innen sørgetiden var over, hadde oftest en ny slektning forlatt dette liv og en ny sørgeperiode startet, dermed hendte det ofte at særlig de eldre kvinnene måtte gå i svart for resten av livet.

Fiestaer med prosesjoner var også tradisjon, da var hele byen deltakere. Det dreide seg både om de festlige Cristianos og Moros fiestaene og om de mer alvorlige påske opptogene. I langfredag prosesjonen var det ikke sjelden at mange kvinner gikk botsgang, barbent eller de til og med krøp på sine knær opptil flere kilometer for å innfri et løfte de hadde gitt sin Gud eller for å be om tilgivelse for en eller annen synd de hadde begått. Det hele var dypt alvorlig. Jeg kan ikke la være å spekulere på om kvinner tradisjonelt kan ha en bedre utviklet samvittighet enn mennene ettersom det sjeldent var menn som gikk botsgang?

Vanlig skoleplikt gjaldt den gang som nå, forskjellen var bare at foreldrene måtte betale for skolegangen selv og det var det slett ikke alle som hadde råd til. Dessuten trengtes den hjelpen som ungene kunne bidra med til familiens underhold, noe som i første rekke gjaldt jentene. De skulle jo gifte seg likevel en gang, så hva var da vitsen i å sende dem på skolen? Ikke rart at det den gang var skremmende mange analfabeter, noe diktatoren Franco dro nytte av. Folk greide vanligvis ikke å følge med på hva som skjedde i landet, og om de fikk se et kart visste de heller ikke at det var selve Spaniakartet de så på.

For oss i dag virker det utrolig at folk kunne være så til de grader fornøyd den gangen. Uten innlagt vann, ingen vaskemaskin, bare en felles utendørs vaskeplass, dårlig med skolegang, lave lønninger med store krav til nøysomhet, etc.. Gjestfrihet, åpenhet, godt humør og hjelpsomhet gjaldt alle i den lille byen ved Middelhavet. Gad vite om ikke vi i dag har mye å lære av disse spanjolene for femti år siden som var så fornøyd for ”de nære ting”.

AV: SOLFRIED GJELSTEN