Far og sønn Bautista i California

DEL 1

Hvem av oss har ikke sett ekte westernfilmer i vår tid? Filmer bygget over de samme ingredienser: nybyggere, ørken med tørke og temperaturforskjeller på opptil 40 grader mellom dag og natt, grådige og brutale kjeltringer på jakt etter rikdom og eventyr, uforstandige og egensindige militære på den ene siden og blodtørstige indianere på den andre siden. Var det bare dikt og tøv alt sammen, eller hadde det noe med virkeligheten å gjøre tross alt? 

Tekst: Solfried Gjelsten

Juan Bautista Anza

Historien om far og sønn Juan Bautista forteller litt om hvordan livet kunne arte seg på 1700-tallet. I en liten og fredelig landsby nord i Baskerland ble det i 1693 født en gutt som ble døpt Juan Bautista Anza. Gutten vokste opp og ble en trivelig ungdom full av interesser og ideer. Han var forresten ikke den eneste ungdommen i landsbyen som syntes livet der var altfor kjedelig. Det fantes jo ingen ting der som kunne stimulere hverken virkelysten eller trangen til spenning hos disse ungdommene. Ikke rart om alle ryktene, og de eventyrlige skildringene i brevs form, fra det forgjettede land på andre siden av havet, virkelig fristet over evne.

Det som gjorde mest inntrykk var sikkert skildringen av sølvminene og gullet i ørkenen, for ikke å snakke om de store farmene med hundrevis av dyr, og alle trefningene med indianerne. For de enkle folkene i små kår hørtes det hele ut som rene drømmetilværelsen, og mange ungdommer ble lokket ut i det ukjente, blant andre også Juan Anza. Moren hadde faktisk allerede  slektninger der borte, så Juan følte seg trygg på å bli godt mottatt. Avskjeden med familien i 1712 var likevel hard, alle var klar over at dette ble en avskjed for livet.

Hans første møte med realitetene i det forjettede land var imidlertid ikke særlig oppløftende. Som altmuligmann i en militærforlegning i årene 1719- 1721, ble han fort klar over at ikke alle nybyggere var mors beste barn. Selve sjefen på forlegningen, kaptein Alvarez Tunon, viste seg å være en av de verste. Denne karen hatet for det første alle jesuitter og alle baskere, dessuten var han tvers igjennom korrupt. Tunon hadde fått ansvaret for oppsynet med alle de små nybygger plassene som skulle verges mot eventuelle indianerangrep. Likevel tok han heller med seg de fleste av soldatene til sine egne private sølvminer der han forlangte  at de skulle arbeide gratis for ham. En annen ting var at han aldri ga noen rapport til høyere hold om alle de soldatene som enten ble drept eller døde av sykdom. Tunon mottok bare deres lønninger i stillhet og puttet pengene i egen lomme. I lengden gikk selvfølgelig ikke dette uten at det ble gjort anskrik, og Anza ble valgt til å føre ordet under anmeldelsen. Kapteinen  fikk sin påpakning men beholdt merkelig nok  jobben tross alt.  Var det rart om forholdene på forlegningen nærmet seg en skikkelig «borgerkrig»? Smått om senn roet likevel gemyttene seg sånn noenlunde.

Som de fleste ungdommer gikk også Anza hen og forelsket seg. Det ble bryllup og Anza søkte seg inn i hæren der svigerfaren var øverstkommanderende. På kort tid avanserte han fra soldat til fenrik og  videre til løytnant.  Uansett alle Anzas forsøk på å skape en brukbar fredsavtale, fortsatte apachene gjennom alle år å være det store problem med sin uforsonlige gerilja krigføring. En ting lærte imidlertid Anza, nemlig å kopiere indianernes enkle utrustning under angrepene. Mens soldatene ble hindret av stive uniformer, store opp pakninger og tunge våpen, dro indianerne i krigen som de sto og gikk, lette og ledige bare med sin pil og bue. Anzas store drøm var likevel å få bruke sin tid og sine erfaringer på å etablere en trygg rute nordover inn i det uutforskede California. Men den drømmen var det sønnen, som mange år senere, greide å realisere. 

Soldatene i dette grenseområdet der de holdt til, litt nord for Mexico, (eller Det Nye Spania som det het den gangen), hadde ingen lett oppgave. En beskjeden gruppe ble hver dag sendt ut på farlige oppdrag for å kontrollere at alt var i orden med de små bosettingene rundt i området. Med de krigerske apachene i nærheten kunne de jo aldri være trygge for angrep. Kom de ikke i dag, så kom de sikkert i morgen, og det var synd å si noen hyggelige besøk. Andre indianerstammer hadde det vært mulig å forhandle med, men apachene avviste enhver tilnærming og fortsatte med sine overfall, drap  og røverier av dyr og alt som var av verdi.

En dag da gruppen var på vei hjem etter endt oppdrag, tok de det med knusende ro. Alt var stille og fredelig, uten det minste tegn på fiendtlige indianere i nærheten. Dagen var 9. mai 1740, og folkene var under ledelse av den dyktige og populære Juan Anza. De pratet og lo, godt fornøyd med dagen, og lykkelig uvitende om faren som lurte bak busker og trær. Da med ett ble luften fylt av apachenes krigshyl og indianerne stormet mot dem under et regn av piler. Det gikk hardt for seg. Hesten til Juan Anza steilet urolig og han selv ble truffet av en pil i hodet. Da soldatene omsider hadde jaget indianerne på flukt og vendte tilbake, fant de Anza liggende død på bakken. 

En trist skjebne, men ingen sjelden ulykke i de dager, så hvorfor forteller jeg om denne Anza som ble drept bare 47 år gammel, og hvem var han egentlig? Vi kan gjerne spørre, for, i følge historikeren Javier Garcia Blanco, er det ikke så lett å finne noe hverken om ham, eller hans sønn av samme navn, i noe spansk  historisk verk. Det til tross for at disse to, far og sønn, har æren for å ha etablert en brukbar forbindelsesvei fra Mexico, gjennom Arizona, inn i California og helt nord til San Fransisco. Ikke bare det, men  de greide også å få en brukbar rute til San Diego og til los Angeles. Denne ruten gikk gjennom den ugjestmilde  ørkenen Sonora, fra grensetraktene  i Mexico og langt inn i California. Selv om den spanske historien forteller lite om deres innsats, så blir det i Amerikansk historie lagt stor vekt på disse forbindelseslinjene de opprettet. De får til og med en stor del av æren for nettopp disse to kjente byenes vekst og positive utvikling.

Anzas store drøm var likevel å få bruke sin tid og sine erfaringer på å etablere en trygg rute nordover inn i det uutforskede California. Den drømmen var det sønnen, som mange år senere, greide å realisere.

(Mer om dette i neste nummer.)

Relaterte artikler