I navnet enkedronning, i realiteten señora Muñoz – eller var det ikke slik? Som enkedronning var hun regent for datteren Isabel ll – som gift var hun kun fru Munoz. Ekteskapet måtte holdes hemmelig, ellers var det over og ut i følge loven. Ingen enkel situasjon og årsak til store konflikter.

Året 1840 skulle bli et skjebneår for Maria Cristina. Det begynte med at hun tidlig på året fødte sitt femte barn, ei lita jente. På forsommeren reiste ekteparet Munoz nordover med den lille som skulle hentes ved grensen og føres til Paris i likhet med sine søsken.

Førsteminister Espartero var ikke var særlig glad for denne reisen, han visste jo så inderlig vel at bare det å besøke en by for de kongelige økte deres popularitet noe voldsomt, noe han var svært lite interessert i. Det gikk også som han fryktet. I Barcelona ble Maria Cristina og hennes følge ganske riktig mottatt med de vanlige æresbevisninger og ovasjoner som gjaldt for de kongelige. Fornøyd som hun var over mottakelsen, hadde hun ingen anelse om at det skulle gå flere år før hun atter skulle se igjen Madrid.

I Madrid hadde Espartero i hemmelighet støttet opp under ryktene og den økende misnøyen mot Maria Cristina og hennes ekteskap. Helst ville han derfor ha vært hvor han var med tanke på et eventuelt opprør, men han fant det likevel fornuftigst å dra til Barcelona og se om han kunne dempe begeistringen for de kongelige. Dette at landets førsteminister skulle konspirere mot regentinnen som tross alt hadde utpekt ham, høres kanskje noe rart ut men hadde sin forklaring. Saken var den at Espartero var blitt utrolig populær etter sine seire over carlistene, og Maria Cristina hadde i den anledning gitt ham flere nye titler, blant andre tittelen duque de la Victoria ( ”seiers greven”). All viraken og æresbevisningene hadde gått rett til hode på ham, og nå tok han sikte på å få fjernet Maria Cristina slik at han selv kunne overta hele styringen av landet.

Som den intrigemaker han var, klarte han også i Barcelona, smått om senn å snu opinionen mot Maria Cristina, som til sin forundring mer og mer fikk en følelse av at noe var i gjære og at den positive stemningen hun hadde blitt møtt med, ikke lenger var så positiv. Til slutt ble det så ille at hun besluttet å dra til Valencia, der hun trodde forholdene ville være mye tryggere. Hun kunne ikke ha tatt mer feil, møtet med byen ble intet mindre enn et sjokk for henne.

Her var det ingen begeistret folkemengde som ønsket de kongelige velkommen, derimot lyste store plakater mot henne langs alle gater : ”Viva Espartero! Muera la Reina absoluta! ”, (leve Espartero! Død over den eneveldige dronningen! )

Da hun noe senere også fikk melding om at det var brutt ut opprør i Madrid, sank humøret enda mer, og hun sendte melding til Espartero om øyeblikkelig å reise til Madrid og ta hånd om problemene. Vel var ikke forholdet mellom henne og førsteministeren det aller beste, men det svaret han sendte henne var utilgivelig frekt og arrogant. Ikke bare titulerte han seg selv som ”hans Exelense”, men han våget også å sette bestemte betingelser for å ordne opp i Madrid. ”Først måtte hun i all offentlighet beklage alle de feil hun selv hadde begått som regent, dernest måtte hun trekke tilbake alle de lover hun den siste tiden hadde fått vedtatt, og sist men ikke minst måtte hun se til å kvitte seg med sju av de mer moderate ministrene i regjeringen og erstatte dem med sju ultra radikale personer”.

Dette ble mer enn Maria Cristina kunne tåle. Hun hadde hatt de beste hensikter for land og folk, men med en slik førsteminister var det umulig for henne å regjere. Ikke kunne hun avsette ham heller, til det var han altfor populære blant folk flest. I den neste meldingen hun sendte ministeren, sier hun derfor at hun er villig til å trekke seg tilbake så han kan få styre helt etter eget hode.

Den 12 oktober 1840 foregikk den meget høytidelige abdikasjonen i Valencia, der hun ikke legger skjul på at dette er et offer hun bringer for fredens sak.

Før avreisen til Frankrike hadde hun en fortrolig samtale med don Manuel Cortina som ville vite om ikke abdikasjonen egentlig hadde sammenheng med alle de rykter som florerte om hennes privatliv.

”Hva er det folk sier, da?” ville Maria Cristina vite. ”Frue”, svarer han ”jeg henviser til ryktene om Deres ekteskap”. Selv om hun ikke kunne hindre en avslørende rødme, svarte hun meget rolig ”Men kjære, det er jo ikke sant. Jeg har aldeles ikke giftet meg med noen!” Fra hennes side var det en loddrett løgn, men i realiteten var det rene sannheten.

Ekteskapet med Munoz var nemlig ikke gyldig fordi presten som hadde viet dem ikke hadde den nødvendige autorisasjonen for å vie folk. Men dette var ukjent for Maria Cristina.

Da hun forlot Spania for å gå i eksil, overlot hun nå hele ansvaret til Espartero, både for regjeringen og for den umyndige Isabella. 10 mai året etter ble Espartero høytidelig utnevnt til landets regent av Cortes.

Nå måtte han vel være fornøyd, er det nær å tenke, men nei, enda følte han at det var ting å ordne opp i. En ting var de nære og sterke båndene mellom Isabella og moren som kanskje kunne true hans eneveldige makt. Dermed begynte han på alle måter å innynde seg hos jentungen.

Han kjøpte kostbare smykker til henne, tok henne med ut på teater og konserter og hva hun ellers måtte ha lyst til. Isabella måtte overbevises om at hun hadde det langt bedre nå enn da moren var hjemme, hun måtte få tiltro til ham og av fri vilje gå hans ærend når hun en gang ble erklært for myndig.

Etter hvert som tiden gikk ble folk mer og mer klar over at de hadde gjort et dårlig valg da de byttet ut Maria Cristina med Espartero. Han var ikke den de hadde trodd, men både egenrådig og iblant ganske brutal. Det kom fram under opprøret i Barcelona 13 november 1842. I Catalunia hadde man lenge hatt en følelse av urettferdig behandling, som sammen med den økonomisk krisen og opposisjonen mot de ultraliberale hadde utviklet seg til en farlig opprørs stemning. Da så general Zurbano gikk til utskriving av nye soldater og Madrid samtidig inngikk en handelsavtale med England som i høyeste grad var diskriminerende for Catalunia eksploderte det hele i et grusomt opprør.

Da Espartero praktisk talt hadde fått makten over opprøret, gikk han til alt overmål hen og beordret byen bombardert. Mange unødige liv gikk tapt, og den glorien Espartero hadde solt seg i, bleknet betraktelig. Nå begynte også folk å bli engstelige da han ville utsette myndighetsalderen fram til Isabellas 16 års dag , slik at han kunne holde tak i tømmene lengst mulig.

Cortes var ikke på noen måte enig i en slik utsettelse, hvorpå han ga dem alle sammen sparken. Men allerede på hjemveien var de i full sving med planene om opprør, og opprør ble det. Først i Malaga den 24 mai, så fulgte Reus den 27 mai, Lugo 28 mai, Granada 29 mai og de fleste andre byene fulgte i tur og orden. I Madrid ble konstitusjonen av 1837 proklamert. Hele Spania var i opprør mot Espartero, og det var ikke få generaler som vendte hjem fra utlandet for å ta del i kampen mot ham.

Espartero skjønte at det gikk mot slutten av hans karriere i Spania og flyktet fra Cadiz den 30 juli med båten Betis og etter å ha underskrevet et protestskriv satte han kursen for England.

Den provisoriske regjeringen innkalte atter Cortes, som den 8 november 1843 proklamerte dronningen for myndig. Den 10 november underskrev Isabella ll konstitusjonen.

AV: Solfried Gjelsten