Spanske politikere sviktet igjen

Den spanske kongressen Cortes avviste torsdag sosialistkandidaten Pedro Sánchez sitt forsøk på å få tillit til å danne en ny regjering. Resultatet var avgjort på forhånd, da Sosialistpartiet (PSOE) dagen før kunngjorde at det avbrøt samtalene med Unidas Podemos, og hevdet at sistnevnte stiller uakseptable krav for å danne en koalisjonsregjering.

Pedro Sánchezs nederlag betyr ikke det samme som nyvalg, men det er et steg nærmere. Nå er det nødvendig å starte prosessen på nytt med å få et flertall bak seg og få slutt på det politiske dødvanne som landet har opplevd siden 2015. Den neste sjansen til å gjøre det blir i september i beste tilfelle.

Sylvi Listhaug beskrev det norske Stortinget som en barnehage. Det mener nok også et stadig større antall spanske velgere om sin nasjonalforsamling.   Det er økonomiske og sosiale kostnader ved dette. Staten er i øyeblikket lammet. Selv om regionene må lage sine nye budsjetter for neste år, er bevilgningene fra Madrid frosset, i første omgang gjelder det mer enn 5 milliarder euro. Catalonia har varslet nye kuttutgifter over hele linjen, bortsett fra viktige tjenester og offentlig lønn. I Valencia-regionen, som hadde ventet rundt 450 millioner euro, vil myndighetene kutte ned på midler som ennå ikke er bevilget. Andalusiske ledere har benektet at det vil være noen kutt for å møte underskuddet, men 75% av det regionale budsjettet avhenger av økonomiske overføringer fra Madrid.  Folk forstår bedre at de må kutte om det er økonomisk krise, men ikke fordi politikerne i Madrid ikke kan bli enige.

Unidas Podemos tok disse forhandlingene til paradoksale ytterpunkter, og hevdet at det ikke krevde statsrådsposisjoner, men politisk makt, og dermed ignorerte det faktum at politikken må følge en styringsplan som de potensielle koalisjonsmedlemmene aldri diskuterte i utgangspunktet. Fra det øyeblikket denne avstemningen ble avsluttet, var det ikke lenger opp til de politiske partiene å jobbe mot den generelle følelsen av frustrasjon som har spredd seg siden ventetiden begynte 28. april.

Men partiene har fremdeles tid for å hente ut politiske konklusjoner fra denne erfaringen. Det mest grunnleggende ville være å forstå at i et parlamentarisk system får ikke en valgvinner danne regjering med mindre det er i stand til å samle et flertall rundt et politisk program, og at dette programmet er kjernen i forhandlingene. Spanske politikere har tydelig nok ikke helt vendt seg til det faktum at topartisystemet er borte vekk. I mellomtiden har nedtellingen startet for en ny dato ved valgurnene.

AV: TOM BJØRNØ