Å snakke om ekteskap i Spania gjennom årene 1500-1800-tallet er som å snakke om en omfattende mosaikk, utviklet gjennom hele Middelalderen. En mosaikk der faren og alle mannlige slektninger hadde alt å si, mens ingen spurte om hva den unge bruden selv mente om saken. Skulle datteren i huset gifte seg var heller spørsmålet: “Hvordan få mest mulig penger ut av den saken ?” – Stand og stilling, reglene for overføring av eiendom, og kvinnens rett til arv samt begge ektefellenes forpliktelser ved etableringen av en ny familie – alt dette måtte diskuteres meget alvorlig – og over hodet på jenta selv.

Det å gifte bort sine døtre var simpelthen en måte til å styrke den makten som fulgte med den sosiale og økonomiske medgiften, selve forutsetningen for farens fortsatte kontroll med datteren også innenfor den nye familien. Hensikten var å styrke økonomi og status innenfor en gruppe av slektninger, noe som følgelig ble en styrkning av hele slekten. Hovedpersonen selv hadde ingen ting hun skulle ha sagt – slekten styrte og bestemte hele hennes levnetsløp. Selve overføringen av eiendom var langt viktigere enn hva hun selv måtte synes om det forstående ekteskapet, der veide hensiktene til familien og deres ønsker mer enn hovedpersonenes egne drømmer.

Før gjenerobringen hendte det rett som det var at muslimer og kristne inngikk ekteskap, noe som selvfølgelig ble gjenstand for mange spekuleringer. – hva med det “rene blod” f.eks.? Et ekteskap der partene ikke hadde samme tro, gikk jo ikke an – følgelig måtte en av partene skifte tro før de kunne vies. Ekteskapet ble simpelthen en av nøkkelinstitusjonene for å kontrollere ”det rene blodet”. En av partene måtte derfor skifte tro for å kunne nyte de fordeler som lå i kronens overhøyhet eller ganske enkelt for å kunne forsvare seg mot beskyldninger for manglende tro eller hemmelig avvik. Noe som den gangen var utrolig viktig. En annen ting de også var veldig opptatt av var den sosiale aristokratiseringen i folket. For å si det som det var den gangen, var man uhyre opptatt av at et ekteskap helst burde styrke familiens plass i aristokratiet. For sikkerhets skyld ble det satt opp spesielle sperrer for enkelte sosiale grupper man ønsket å holde nede. Takket være fedrenes innsats for å oppnå denne innstillingen førte det til giftermål mellom like parter, uansett aldersforskjeller. Dette dreiet seg i første rekke om kjøp av ære – påskjønnelser og sosial forfremmelse. På 1500-tallet var Det spanske Cortes bekymret for en manglende kontroll med giftemålene. I 1528 og 1542 kunne Cortes i Valencia til og med melde om en øking av kvinnerov. Som en konsekvens av hemmelige giftemål i Castilla i årene 1586 – 1590, klaget man over de ”mange gutter/menn som giftet seg under sin stand, og på den måten vanæret sin familie og sin slekt”,. Samtidig tok man forholdsregler for å begrense mengden av utbetalt medgift for på den måten å hindre ødeleggelsen av det sosiale hierarkiet. Man må huske på at medgiften for de rike faktisk ble sett på som viktigere enn undergravingen av hierarkiets ære. Lovene fra 1534, 1573 og 1623 forsøkte forgjeves å bremse spiralen med økende medgift. Loven fra 1623 gjeninnførte gamle regler som slo fast at en brudgom ikke kunne skjenke sin brud mer enn en tiendedel av sin eiendom.

Det nnes et interessant eksempel fra 1548 der Diego Pisa, sønn nr. to av en dommer, eller Vraker i en skinnbutikk som solgte chinchilla-skinn i Granada, startet en prosess mot sin svigerfar, Hernando Zafra, idet han klaget på medgiften han kk da han giftet seg med Zafras datter, Leonor. Svigerfaren svarte at svigersønnen Diego mange ganger hadde uttalt at han ikke ønsket noen medgift da han kk Leonor, og at han var vel fornøyd med det hans person og slektninger hadde fått takket være forbindelsen med Leonor. Slektningene var i virkeligheten av høy byrd, ikke bare var han selv barnebarnet til den selebre sekretæren til Det Katolske Kongeparet, men onkelen til svigermoren var den ikke mindre selebre Fransisco de los Cobos, keiser Carlos V`s sekretær. Zafra godkjente ikke Diego som svigersønn, fordi han hadde ventet å nne en ektemann med høyere sosial status. Dermed ble Leonor puttet i familieklosteret i nærheten. Diego erobret imidlertid hennes hjerte, og Skandalen ble publisert. Dermed ble foreldrene vanæret og tvunget til en fremskyndet og hemmelig vielse mellom de unge.

Sakførerne i Cortes forsøkte å bremse og hindre ulike forbindelser, idet de gjennom hele den første delen av 1500-tallet ønsket at både mann og kvinne skulle være pliktige til å innhente den faderlige tillatelse til å gifte seg hvis de var under 25 år gamle. I 1563 fortsatte Filip II å utvide ”lov 49 de Toro” Zafra godkjente ikke Diego som svigersønn, fordi han hadde ventet å finne en ektemann med høyere sosial status., men denne kandidaten var under vingene til markien av Mondéjar. Dermed ble Leonor puttet i familieklosteret i nærheten, Diego erobret imidlertid kjærestens hjerte. Skandalen ble publisert og foreldrene vanæret og tvunget til en fremskyndet og hemmelig vielse mellom de unge. Sakførerne i Cortes forsøkte å bremse og hindre slike ulike forbindelser, idet de gjennom hele den første delen av 1500-tallet ønske at både mann og kvinne skulle være pliktige til å innhente den faderlige tillatelse til å gifte seg hvis de var under 25 år gamle. I 1563 fortsatte Filip II å utvide ”lov 49 de Toro”, ” fordi mange sønner av godseiere, riddere og øvrighets personer ble lurt til å inngå ekteskap med personer av lavere byrd og ulik verdi, noe som bestandig forårsaket store skandaler og forskjeller.

Carlos III gjentok i 1776 forsikringen om plikten til den faderlige autorisasjon, fordi ekteskapene mellom ulike parter fortsatte, uten at ungdommene var helt klare over den sivile sorgen de utsatte foreldrene for. Den kongelige bestemmelsen av 1776 forpliktet både mann og kvinne under 25 år å be om farens tillatelse til å inngå ekteskap.

Med et godt ekteskap forsto man de som forente kjærlighet og interesser. Man annonserte en form for begynnende individualisme. På den annen side, begynte man å stille spørsmål ved kirkens monopol. Ekteskapets problem i Spania under det gamle regime gikk mye lenger enn ønskene om forfremmelse, sosial anseelse eller ufullbyrdelse av en bestemt norm. Dekretet om Torent og dekretet om ”Ekteskapets reformasjon” var ikke på den ene side , mer enn et forsøk på å eliminere lignende formuleringer om ekteskapet, som undertrykket dets røtter i romersk rett.

Man hadde bevart de gjeldende regler gjennom hele Middelalderen som tillot at forbindelsene inngått mellom mann og kvinne hadde muligheten til frivillig å brytes av partene.

TEKST: SOLFRIED GJELSTEN