LIVET PÅ LANDET I SPANSK MIDDELALDER
Fra en frontlinje som lå fast i årevis, med et dagligliv side om side med muslimene, en tid da vennskap og giftemål på tvers av grensen ikke var uvanlig, til en frontlinje på vei sørover, med hyppige angrep snart fra de kristne og snart fra muslimene, en tid med kontraster, innbyrdes krangel og samarbeid på kryss og tvers av tro og overbevisning. Hvordan levde folk midt oppe i det hele?
En ting er i alle fall sikkert – nemlig at ingen ting er sikkert, eller entydig, når det gjelder dagliglivet i denne tiden. Alt varierte mer eller mindre fra sted til sted. Ettersom den viktigste og mest verdifulle rikdommen besto av jordeiendommer ble også folks sosiale stilling i samfunnet vurdert etter hvor store gods de eide. Etter hvert som frontlinjen beveget seg sørover, ble faren for raid og overfall en stadig trussel som gjorde nødvendigheten av et godt forsvar viktigere enn ønsket om en personlig frihet. Ikke rart om det ble knyttet bånd mann og mann i mellom som baserte seg på løfter om lojalitet på den ene siden og forsvar på den andre siden. Med andre ord, folk kom frivillig til jordherren, eller senioren, og underkastet seg hans beskyttelse.
Senioren representerte i praksis både politi, hær og juridisk administrasjon. Til gjengjeld for beskyttelsen måtte de love å gi en rekke motytelser, både av personlig og økonomisk art. De måtte med andre ord arbeide og betale skatt til senioren. Til å begynne med var dette en bra ordning for begge parter, men som tiden gikk ble senioren mer og mer avhengig av ytelsene fra bøndene og gjorde hva han kunne for å binde dem til godset gjennom lover og regler. Mer og mer storforlangende ble han også, og arbeiderne fikk beholde mindre og mindre av avlingene på jordlappene sine. For adelsmannen var hans sosiale status langt viktigere enn hvordan livet artet seg for hans undersåtter.
Jordbrukerne dyrket nær sagt alt som var mulig å dyrke, fra forskjellige kornsorter til bær, frukt og grønnsaker. Noe effektivt jordbruk etter vår målestokk var det ikke snakk om å praktisere med de redskaper som ble brukt – eller med mangelen på gjødsel og ikke minst, mangelen på kunnskap som satte klare grenser for hva de greide å avle. For ikke å bli utpint måtte også jorda få hvile annet hvert år, noe som i praksis betydde at bare halve arealet var i bruk for året. (Dette er merkelig nok fremdeles en skikk mange steder i våre dager også.) Ble det uår med dårlige avlinger sammen med økende skatter sier det seg selv at nøden satte sine spor i de enkle husene rundt om.
Husene ja, de var virkelig mer enn enkle etter våre krav. Jordgolv var helt vanlig. Selv om de ikke egentlig drev husdyrbruk, hadde de likevel som oftest noen kyr og kanskje også noe småfe for å hjelpe på kosten. Dyrene ble plassert i den ene enden av huset, bare med en tynn vegg inn til det store fellesrommet til familien, varmen fra dyrene var viktig om vinteren. Midt i det store rommet var det åpent ildsted for matlaging, med ljore i taket slik det også ble brukt i Norge Over dyreavdelingen var det en hems der familien sov og der de oppbevarte det de måtte ha av forråd og andre ting. Noe sånt som innlagt vann med bad og toalett, fantes selvfølgelig heller ikke. Her kan jeg forresten fortelle at da vi en gang var på besøk hos noen spanjoler vi kjente, kunne vår venn fortelle at de heller ikke hadde noe sånt den gang hun vokste opp. Var de “nøyd”, ja så var det bare å springe ut i skogen og gjøre fra seg.
Kvinnenes ansvar var forresten ganske krevende der husbonden og den yngre garde hadde ansvaret med å lede tusenvis av sauer til vinterbeite lenger syd, mens konene fikk ta over alle pliktene med både hus og heim, gamle og unge hele vinteren igjennom.
En annen ting vi kan merke oss var denne utviklingen med forskjellige typer riddere. Opprinnelig var jo dette noe som kun angikk adelen og de ekte ridderne, mens denne urolige tiden krevde flere som kunne beskytte de utsatte områdene. De trengte kort sagt en ny type riddere som kunne forsvare grenseområdene på Mesetaen.
For å få folk til å bosette seg på disse utsatte grenseområdene, ble de derfor lokket med visse privilegier. Nybyggerne, oftest frie bønder nordfra, som grep sjansen til å få et bedre liv, opplevde en helt annen personlig frihet enn de var vant til i fjell-landet Asturias, der de kom fra. På sitt nye bosted avanserte de til ”bonderiddere”, eller ”caballeros villanos” som de ble kalt. De ble tildelt nok jord til å holde en hest med utstyr, senere fikk de både hest og utstyr av kongen eller senioren over området. I tiden fra år 1000 til 1200 var det disse uadelige ridderne som faktisk beskyttet grenseområdene mot muslimene.
Selv om de i utgangspunktet ikke var ment å være adelige, endret også dette seg mot slutten av perioden da de utgjorde en del av lavadelen. Over denne lavadelen sto den andre og høyere ridderklassen, ”caballeros hidalgos”, som var fritatt for skatt og hadde andre adelsprivilegier. Med tiden, fra 1200 til 1400-tallet, gikk utviklingen i retning av at også kongelige ombud ble reservert begge de to ridderklassene. Betingelsen var bare at bonderidderne også forpliktet seg til å holde hest og utstyr av en viss klasse. I tillegg fikk de dermed også skattefritak.
Dette å bli ”caballeros villanos” var likevel ikke en helt frivillig sak. Det trengtes mange riddere for å sikre områdene som var gjenerobret , (muslimene hadde nemlig en lei ”uvane” med å komme tilbake om forsvaret ikke var godt nok,), derfor kunne også ryttertjeneste bli pålagt alle som hadde midler til det. De lokale styresmakter fikk simpelthen fullmakt til å selge det en mann eide for å skaffe ham hest dersom han ikke sørget for å skaffe seg hest på annen måte.
I den andre halvdel av århundret, da frontlinjen fjernet seg, munnet kampen om rikdom og makt ut i en vanlig prosess av oligarki, eller fåmannsvelde, i Catalunia, Aragon og Navarra, og i et beskyttende monarki i Castilla.
Under adelen, kirken og de nye ridderne, kom så den store hop av bønder, arbeidere og håndverkere.
Adelen samlet seg store rikdommer, først og fremst pga alle krigene de førte, og også gjennom handelsvirksomheten. Jo rikere de ble, jo større ble kravene til all verdens luksusvarer. Kravene til luksus og eleganse, førte til en hemningsløs konkurranse og til mange familiers ruin. Til slutt ble det så ille at de kongelige måtte gripe inn med maksimal-priser, faste lønninger og innføring av luksus skatt. Det ble også innført regler og begrensninger som gikk på hva hver og en kunne kle seg med eller bruke i henhold til sin sosiale stilling i samfunnet. Reglene var ganske bastante. Kun de som befant seg øverst på den sosiale stigen kunne f.eks tillate seg å bruke hvitt skinn, røde knebukser, gullsko, hatter med silkeslør eller ride utstyr dekorert med gull og sølv. For kirkens menn var det derimot forbudt å kle seg i både rødt, grønt og rosa, mens de lavere klasser i samfunnet pent fikk holde seg til svart og ikke noe annet.
Det var i sannhet andre tider den gangen.
AV: TINE MERETE SANDBOE