FRANSISCO GOYA, DEL 2
Som jeg nevnte sist var det enda ikke slutt på Goyas skuffelser. Da han søkte på stillingen som direktør for Malerakademiet i 1789 ble han atter forbigått. Kongelig hoffmaler ble han heller ikke så lenge Kong Karl III levde. Denne kongen likte jo ikke hans bilder og det var først da han døde i 1788, og kong Karl IV kom på tronen, at han fikk den etterlengtede jobben. En jobb som kom til å kreve langt mer av ham enn han hadde ventet.
AV: SOLFRIED GJELSTEN
Hans hovedoppgave nå ble å male de kongelige. Han var en ualminnelig dyktig portrettmaler, men var samtidig nesten hjerteløst ærlig i sin utforming. Merkelig nok reagerte ikke kong Karl IV negativt på familiebildet han malte, han var tvert imot meget begeistret for dette bildet som nå henger i Prado. Kommer du til Madrid en gang så ta en tur innom Prado og studer dette bildet.
Arbeidet som hoffmaler var utrolig krevende, og i 1792 tok ha seg simpelthen fri og reiste til Sevilla uten å si ifra til Kongen. Det ble en anstrengende tur med dårlige veier, regn og styggevær, en tur som endte opp med en så alvorlig influensa at han ble fullstendig døv. Denne døvheten varte hele livet, og ble litt av en påkjenning for ham. Han følte seg simpelthen som i fengsel, isolert og mistenksom. Ikke så rart om han nå følte trang til å male sine grusomme fantasi-bilder, som en form for avlastning. I ett av disse hjerteskjærende bildene skildrer han to nakne pasienter i et galehus som sloss mens de blir pisket av vokterne. En scene han selv hadde vært vitne til Zaragoza. Fantasibildene var hans forsøk på å skildre sin egen tankeverden og egne mareritt. Det tok sin tid før han greide å venne seg til sin stille verden.
Han hadde nok gledet seg og sett frem til å bli hoffmaler, men at denne jobben skulle bli så krevende forundret ham. Det ble bilder av selve kongefamilien – utsmykkinger av kirker og portretteringer av rike adelsfamilier. Som en kuriositet kan jeg jo nevne at han tok seg mer betalt for bilder med hender enn for bilder uten hender. For, som han sa, å male hender var like vanskelig som å male ansikter. Alt hadde likevel vært vel og bra om han ikke som ekte kunstner også hadde sine personlige ønsker, fantasier og planer som han lengtet etter å realisere, men som han sjelden eller aldri fikk tid til.
Da hertuginnen av Alba dukket opp, oppsto det en romanse som er ganske godt dokumentert. På et av bildene han malte av henne ser vi at hun hadde skrevet: “Solo Goya” i sanden. Disse ordene var lenge skjult, helt til man fjernet et lite lag med maling over ordene.
På denne tiden malte han også noen fortreffelige bilder fra tyrefekterarenaen. Tyrefekting var jo noe som virkelig fascinerte ham.
De første årene i det 19. århundre varslet en kaotisk tid for Spania. Hele den historien kan jeg ikke ta med i denne omgang, men ett og annet kan jeg jo nevne som kan hjelpe på hukommelsen. Det var en kaotisk tid for Spania, fylt av alle krigens redsler.
Napoleon greide simpelthen å overta Spania ved å lokke hele kongefamilien opp til Frankrike. Prins Ferdinand måtte gi tronen, (som han hadde tatt med vold) tilbake til sin far, som i neste omgang måtte gi den videre til Napoleon – slik at han, som han sa, kunne gi den til en som var bedre skikket til å regjere over landet. Hvorpå tronen gikk til Napoleons egen bror, Josef, mens ingen av de kongelige noensinne fikk vende tilbake til Spania.
Det ble en skjebnetid for landet, og mange av de menn vi treffer på i historien fra denne tiden, finner vi igjen i Goyas portretter. Han malte dem uansett politisk farge, og senere festet han også de mest tragiske krigens redsler til lerretet. To av disse bildene som henger i Pradomuseet kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver. Jeg tenker på bildene “2.mai”, fra kampen mot franskmennenes mamelukker foran slottet i 1808, og “3.mai”, som skildrer represaliene dagen etter, der en gruppe blir brutalt henrettet av franske soldater. Dette var hendelser som gikk så hardt inn på ham at det gikk fire år før han var i stand til å feste hendelsene på lerretet.
Madrid var i franskmennenes hender og folk kom etter hvert til at det kanskje var mest fornuftig å bite i det sure eple og gjøre det beste ut av situasjonen. Den 23 desember var det derfor ca. 3000 som underskrev et troskapsdokument der de lovet å støtte kong Josef. Goya var en av dem. Som de fleste andre i landet hatet han franskmennene, samtidig som han også hadde sans for deres frihetsideer. Da så Ferdinand kom tilbake i 1814, etter mange års internering i Frankrike, ble derfor Goya satt i samme bås som de andre “afrancesados” (de som hadde støttet kong Josef), en gruppe Ferdinand gikk hardt ut mot. Da kong Ferdinand også gikk til det skritt å gjeninnføre inkvisisjonen i Spania, var det ikke rart om Goya følte at det begynte å brenne under føttene hans, og han besluttet å emigrere til Frankrike på sine gamle dager.
I 1819 kom så meldingen om det gamle kongeparets død i eksil, noe som gikk hardt inn på ham. Kong Karl IV og dronning Maria Luisa hadde jo betydd mye for Goyas karriere. Begge hadde vært store beundrere av Goyas kunst, og de hadde alltid hjulpet og beskyttet ham etter beste evne. Da Goya flyttet inn i sitt nye hus, fikk han en fjern slektning, Leocadia Zorilla, med som husholderske. Hun var separert fra sin mann mange år tidligere, og hadde med seg to barn. I dag regner de fleste av Goyas biografer med at hun faktisk var Goyas egen datter. Hun var til stor glede for ham i hans siste år, og var også hans beste elev i utlendigheten.
Hans siste år i Frankrike vet man ikke så veldig mye om, bare at han endte sine dager som en ensom og skuffet gammel mann 15. april 1828 – over 80 år gammel.